Hvor er den nasjonale stemmen til norsk teater under pandemien?

Har du lurt på hvorfor ingen høylytt pusher på for teater i Norge under pandemien i forhold til restriksjoner, konsekvenser og gjenoppbygging? Jeg ser ingen stå i bresjen for løsninger eller hjelp i norsk teaterfelt?

Organisasjoner for musikk og idretten innen det frivillige og profesjonelle har for meg vært tydelige og synlige. Teaterfeltet mangler ikke nasjonale interesseorganisasjoner for yrkesgrupper innen teater, teaterinstitusjoner, sjangre, amatørteater og teatergrupper. Vel og merke uten en egen samlende teaterparaply. Disse organisasjonene må bestemme seg for når de er der for egeninteresse og forstå når de må brette opp armen sammen for fellesinteresser for hele teaterfeltet. Rett og slett for å overleve.

Nedstenging av kulturfeltet og teatervirksomheten lokalt og nasjonalt i Norge er grusomt og nødvendig. Samtidig må teaterfeltet passe på at det ikke gjøres med letthet. Det må gjøres med respekt og med en plan, og med grep om konsekvensene.

Jeg våknet da jeg ikke «hørte» kulturministeren snakke på fredag 16.april kl. 12:00. Denne pressekonferansen ble for meg personlig bare bla, bla, bla .........Innholdet traff ikke.

Det kan være tre grunner til det:

  1. Den offentlige forvaltning gir teaterfeltet koronarammer uten å ha hørt teaterfeltets egen stemme. Teaterfeltet har heller ikke latt høre fra seg samlet. Forvaltningen har dermed ikke reel kontakt med hele teaterfeltet og treffer dem derfor dårlig.
  2. Interesseorganisasjonene i teaterfeltet ser det ikke som sin oppgave, alene eller samlet, å kreve eller mene noe om rekstriksjonene. De opplever ingen felles sak, og har ikke et ønske om å støtte hverandre i felles utfordringer.
  3. Teaterfeltet regner med at andre inne kulturfeltet snakker for oss, eller andre større paraplyer tar støyten. Vi regner med at Norsk Kulturråd eller Kulturalliansen snakker for teater.

Alle tre punktene er alvorlig, og forteller om et svakt teaterfelt. Min største frykt er at teaterfeltet ikke vil takle å komme ut av denne pandemien på en god måte, hvis vi ikke tar grep om oss selv. Kanskje dette til og med kan skape et økt konfliktnivå.

Jeg har flere hatter. Jeg er styreleder i noen av de «minste» nasjonale teaterorganisasjonene i Norge: Nettverk for regionale teaterråd for amatørteater, og UNIMA Norge for profesjonelt figurteater. Paradoksalt er det i Viken Teaterråd jeg gjør forskning på konsekvenser av pandemien, har gjennomført 11 koronatiltak i 2020, og krever handling fra fylkeskommunen og andre.

I Viken Teaterråd har jeg allerede nye problemstillinger for gjenåpningen til høsten på blokka. Sammen med likestilte regionale paraplyorganisasjoner i Viken innen musikk, idrett, opplæring, og barn og unge jobber vi med konkret tiltak, utarbeider samarbeidsavtaler, og utveksler løsninger og lager tilpassede arenaer. På nasjonalt nivå innen teater, slik jeg opplever det, er det stille.

Jeg gjentar: På nasjonalt nivå innen teater, slik jeg opplever det, er det stille.

Tags

Utskrift   E-post